Husdrømmer og visning..

Det går litt rundt i topplokket på meg om dagene... Drømmer om egen bolig, gammel bolig..
Sitter på nett og surfer litt, ser på gamle ting på Finn.no som jeg ønsker meg.
Finner så mye fint, men har ikke akkurat plass til og oppvare alt..
Folk gir bort så utrolig mye fint, og det som kanskje ikke er like fint, ser jeg allikevel sjarmen i og tenker, at JEG hadde nok klart og gjort det fint.. ;-)
Og alt jeg finner passer selvsagt inn i drømmehuset...
Drømmene er så virkelige at jeg kan både lukte og kjenne nærheten av de.

Jeg har aldri vært på en visning i hele mitt liv, så da tenkte jeg at da er vel tiden inne for det. Kanskje jeg da ser hvor mye jobb det er med et gammelt hus, og klarer og legge drømmene fra meg et lite øyeblikk..
Så i dag har jeg vært og sett på et hus fra 1850 her i Arendal...

Håvet 24 ligger i blødekjær, og det er et passende sted for denne damen og ligge, for hun blør, blør sine trøsteløse tårer over og være så ensomt og forfallt. Sin røde venn er ei heller ingen trøst for nr 24, for hun er i enda værre forfatning. Men nr 24 har såååååå mye potensiale. Men hun må nok strippes ned til laftingen, og bygges varsomt opp igjen.. For nr 24 har ikke hatt noen ekte venner, ikke sånne venner som meg. Jeg drømmer nå om og ta varsomt om henne og gi henne den drakten hun fortjener. Men dagens eiere holder henne som slave for ulike beboere, og vil nok ikke frigi henne for en pris som er akseptabel. De er som slaveeiere typiske er, griske, og ser ikke de blødende sårene hennes. Ser ikke hennes behov for varme og omtanke, hvor vakker hun egentlig er... Så lenge hun er til nytte, spiller det ingen rolle for de om hun lever i ti eller 100 år.

Så som dere nå sikkert skjønner så hjalp det ikke akkurat og gå på visning... Ble bare enda mer svimmel jeg. Og gikk på Finn.no igjen for og se om jeg fant andre ensome hus... Og det gjorde jeg jo..
Så her kommer litt om de..


Fridheim ligger på Skjetten. Og det er jo Skjetten jeg vil tilbake til når jeg en dag blir stor. Fridheim er en uvanlig gammel dame, født i 1780. Hun har hatt noen gode venner, og på begynnelsen av 1900 er hun blitt vist stor ære ved og bli litt større, og gitt ornamenter. Huset ser derfor nå ut som en blanding av gårdshus, sveitser og dragestil. Men vakker er hun. Særdelses vakker... Men i 1939 ble hun overtatt av en vennlig sjel, med vakre tanker.. Men tankene har bare blitt der de er og ikke blitt delt med stakkars Fridheim, så nå trenger hun en ny venn, som kan ta på seg og sette henne istand så alle kan se hennes praktfullhet. Og igjen drømmer jeg, lengter nesten etter henne...

Sundsethhåggån er en herskapelig mann født i 1820. Praktfult laftet, og med en utsikt mann bare kan missunne. Men desverre er grunnmuren forfallen, og hans beste venn er blitt syk. Men hans venn er en snill herremann, og gjør sitt beste for at Hr.Sundsethhåggån skal få en god ny venn. Og det beste med Hr. Sundsethhåggån  er at så mye av hans orginale bygningsdeler og interiør er orginalt. Han er virkelig praktfull. Og selv om han ikke har et utseende jeg normalt trakter etter, så skaper han en lidenskap hos meg som brenner som flammer. Tenk og få dele tanker og minner med denne mannen, sitte på gårdstunet og se utover den utrolig vakre naturen han omgir seg med. Og og se at denne mannen dag for dag reiser seg opp, og blir større og større, helt til han en dag ser ut som han gjorde i sin ungdom.. Praktfult, og en kriblende deilig tanke.

Jeg sender min varme tanker til mennesker som har en sjel tilpasset disse ensome husene, og håper at noen av de kan ta vare på dem, og sette de tilbake til sin fordums prakt.
Jeg skulle så gjerne ha gjort det selv, men av en eller annen merkelig grunn så holder det ikke med mine varme tanker for husene, eierene skal ha penger også... Hørt på makan ;-)